Da har jeg litt”Joritid”, Steinar er ute og sykler, barna er hos pappa`n sin, det er nesten litt ubehagelig stille rundt meg.

Jeg kjenner at jeg gruer meg litt til dette. Når jeg nå spoler tilbake, vet jeg at jeg kommer til å dulte borti de vanskelige følelsene igjen, men jeg er ikke redd for det. Det er jo disse følelsene som nettopp har gjort meg sterkere!

Dagen i dag har virkelig vært en dag i følelsens tegn, Jeg har kjent på frykt, lettelse, spenning, sorg, pur glede, stolthet og ydmykhet……alt på en og samme dag. Da kjenner man at man lever!

ÅRSAKEN TIL AT NOEN TREKKER VINNERLODDET I ALOPECIALOTTERIET:

Dette er noe som kan være arvelig betinget, det vet jo ikke jeg så mye om, men sykdommen relateres mest til stress, mye stress over en lengre periode. Jeg ble fortalt at det kunne være så langt som 8-10 år tilbake i tid. Da jeg først hørte det, var det flere brikker som falt på plass for meg. Jeg ønsker ikke å gå nærmere inn på dette, men de som kjenner meg godt, vet hva det dreier seg om. Jeg har gått mye med skuldrene limt fast til øra, og kun pustet på innpust. Når man da endelig slapper av og har det godt med både seg selv og de rundt, da er det rom for denne sykdommen å ta plass. Først følte jeg det vanvittig urettferdig, både for meg selv, og for mine nærmeste. Nå skulle jeg endelig slappe av, vi hadde nettopp flyttet inn i nytt hus, barna var trygt plassert på ny skole, jeg hadde sikret meg jobb på drømmearbeidsplassen, og drømmemannen hadde fridd til meg……livet skulle liksom begynne.

Når jeg tenker på det i ettertid med de rette brillene på, er jeg sjeleglad for at det skjedde nettopp da. Jeg hadde ikke fikset dette på egenhånd…..eller det hadde jeg kanskje, men det å ha noen ved sin side og som er der 100% HELE veien, det har vært mitt vinnerlodd! Så da var det nok meningen at det skjedde akkurat da det gjorde. Noen tok meg i fallet, og jeg kan ikke takke dem ( kommer tilbake til hvem senere ) nok for det!

SYKEMELDT:

Kriiiiiiise! Som sagt var jeg akkurat ansatt på stedet jeg anså som drømmearbeidsplassen. Jeg kom så vidt i gang før jeg motvillig måtte levere inn sykemelding. Det var utrolig utmattende i seg selv for ei som kan telle minimalt med fravær i hele sin yrkesaktive karriere. Likevel, det var ikke annet alternativ. Jeg trodde selv at jeg bare trengte en ukes tid på å summe meg litt, men uker ble til måneder, og måneder ble til et helt år. Jeg startet opp i jobb igjen etter tremånederstid, men det var først da den store smellen kom. På dette tidspunktet følte jeg meg som en eneste stor belastning for alle. Jeg husker vi var ute og spiste med jobben, jeg orket egentlig ikke, men følte jeg måtte gjøre alt for å vise at jeg virkelig ville beholde jobben min. Det var en sekvens under middagen der det styret delte ut diplomer for årets ditt og datt…………det var altså så ubehagelig å sitte der. Hva skulle jeg få diplom for liksom….årets flopp!? Jeg tror jeg fikk for årets nykommer, det var altså så pinlig!

SMELLEN:

Høsten 2014 minnes jeg som både min største opptur, og min værste nedtur. Oppturen var å bli Fru Danilesen, vi giftet oss altså midt oppi alt kaoset. Dagen etter et perfekt bryllup, reiste vi på bryllupsreise til nydelige Mauritius. Det var helt pause, fra alt! Vel hjemme ble jeg stadig værre, og håret tynnere. Kroppen fungerte ikke, og jeg forsvant mer og mer inn i et mørkt hull. Jeg gråt stort sett hver dag, og støtet mine nærmeste bort. Jeg ble egoistisk på en rar måte, vegret meg for å stille opp for barna i skole og fritidssammenheng, var bare trist, droppet venner, og revnet fullstendig innvendig! Jeg fikk masse mailer med bilder fra hverdagen i barnehagen, men tror ikke jeg åpnet en eneste en av dem. Hverdagen ble et ork, bare det å sette inn i oppvaskmaskinen var utenkelig. For de av dere som kjenner meg godt, vet at jeg har en litt sykelig greie rundt det å ha det rent og ryddig rundt meg til en hver tid, dette opphørte fullstendig! Dagene hadde ingen mening, og høydepunktet var å legge seg. Det er visst dette som kalles en depresjon…..en skikkelig en! De gangene jeg hadde brukt timer på å gjøre meg klar til å gå ut av døra, endte ofte med at jeg snudde på trappa. Jeg husker jeg prøvde å gå på kjøpesenter, men kom meg bare til parkeringsplassen. Jeg fikk en kvelningsfornemmelse, og pustebesvær.

Heldigvis var jeg omringet av kjærlighet, og det var ikke så lenge jeg vandret alene i mørket. Det var likevel lenge nok til at jeg vet at jeg på ingen måte ønsker meg dit igjen. Gjennom behandling og støtte, har jeg lært utrolig mye om meg selv, signaler jeg må ta på alvor og tiltak jeg selv må ta ansvar for!

STØTTEN:

Først av alt vil jeg rette den største takken til mannen min. Den jenta han ble sammen med, ble på bare noen måneder forvandlet til en heks! Han ble ikke skremt…….eller det ble han nok, men ikke ovenfor meg! Han var min viktigste støttespiller, og motivator. Han holdt ut, stilte opp for barna, kjørte og hentet, stilte på aktiviteter, skolearrangement og dugnader. Han sørget for mat på bordet, og at leksene ble gjort! Han lyttet til alle de destruktive tankene mine uten å dømme meg. Han var hele tiden positiv rundt meg, og prøvde virkelig alt han kunne for å få tilbake sin gamle, sprudlende Jori! Han møtte kun motgang. På mitt aller svakeste, tok han igjen ansvar. Han fikk meg til legen, og “krevde” at jeg startet på medisiner for depresjon. TUSEN TAKK, min elskede Steinar!

01fdba194dfb4dac223ee220de44ea49cfbd177900

Den neste jeg vil takke er Anette! Det mest omsorgsfulle og rause mennesket jeg har møtt i jobbsammenheng noen gang! Anette var sjef på min nye arbeidsplass…..og det er hun HELDIGVIS også den dag i dag! Hun var med meg til Oslo, på min første runde på Ruhs ( hårerstatningsklinikk), hvor hun bokstavelig talt holdt meg i hånda mens tårene presset på. Hun har brukt utallige timer på samtaler med meg, og støttet meg 100%. Det er klart at jeg gav henne både hodebry og nattevåk. Hvordan i heiteste hule skulle hun klare å forsvare for styret at jeg var en de skulle beholde! Jeg vet at hun kjempet, og at hun brukte litt for mange av sine standhaftige krefter på å kjempe for meg! Hun hadde jo mange andre kollegaer som også trengte henne, om ikke på akkurat samme måten, så merket de at mye energi rant bort på meg. Jeg følte likevel aldri på sure miner fra kollegaene mine. Jeg regner med de har vært oppgitte på situasjonen, men likevel har de ( alle sammen ) støttet meg, brydd seg, inkludert meg, tatt ansvar, heiet på meg, og gitt meg en ny sjanse! For en sjef,  for noen kollegaer, og for en arbeidsplass!!!!!

0148b4a69b6ad2b4ce04e4114d5937e61aa43e6e46

Den fineste Anette jeg vet om.

Jeg vil selvfølgelig også takke min nærmeste familie og venner utenfor husets fire vegger!

Det å kunne være åpen med dem, har hjulpet meg masse! Det er spesielt vanskelig for en mamma og pappa å være langt unna når jenta deres har det så vondt! Det ble mange telefonsamtaler, noen lavmælte og triste, andre fylt med latter og håp! Vennene mine lot meg heller ikke i stikken, selv om jeg reserverte meg, visste jeg hele tiden at de var der! Tove Lise, Ingunn og Hege, tusen takk!

IMG_6810 – Kopi

Jeg vil også takke psykologen min, Karen! Hun fikk jeg utdelt av NAV etter lang ventetid. De ringte typisk dagen før, og det ble jo litt brått for ei som liker å være litt forberedt. Jeg takket først nei, men etter fem minutter ringte jeg tilbake og skjønte for viktig det var for meg å få en utenforstående å prate med! Det er alltid spennende med kjemi, den bør liksom helst stemme…………….fytti, hun traff meg midt i hjerte! For en dyktig psykolog! Hun var riktignok noe yngre enn meg, og jeg fant det litt rart med en gang, men etter første runde der jeg lirte ut av meg hele livshistorien min i en absolutt IKKE kronologisk rekkefølge blandet med snørr og tårer, startet hun å nøste opp trådene for meg! Det er Karen jeg kan takke for at jeg igjen har lært å sette pris på gledene i hverdagen. Hun gav meg hjemmelekser av typen ” skriv fem ting du har gledet deg over denne uken” Når man får dette ned på papir, er det en magisk følelse av bevissthet som dukker opp!

BARNA:

At mamma blir syk, er vanskelig uansett hva det måtte dreie seg om. Barn senser alt vi gjør, og alt vi er. Ofte kan det gå så langt at de kan påta seg skyld for de voksnes lidelser! Her blir relasjonen vi har til barna våre ekstremt viktig å være oppmerksom på! Vi som voksne må ta plass i barna og trygge dem på at de har rett til å føle på redsel i en slik situasjon! Vi valgte å være åpne med dem ganske tidlig, og ved å snakke mye sammen og ufarliggjøre dette, tror jeg vi klarte å unngå de største bekymringene! At noen mister håret sitt, forbinder barn kun med kreft, og vi brukte god tid på å snakke med dem om dette. Den dagen jeg tok resten av håret mitt, var de ikke hjemme. jeg husker at jeg ringte og fortalte dem det, jeg sendte et bilde av meg uten hår……..også lo vi godt sammen……vi lo mye! Det tok litt tid for dem å vende seg til at jeg satt til bords uten hår husker jeg, men da de forstod hvor befriende og glad jeg ble da jeg kunne lufte hue litt, var det helt akseptert å sitte skalla under fredagstaco`n! Vi har ikke hatt så stort fokus på årsak, men de har spurt masse, og lært masse! Nå gleder de seg over at mamma har fått håret tilbake, og stadig blir i bedre form!

01a2d8e0ce121054445c3fc5262006a36166a1482b

01bb696a604ec13bd2c4b93fd87ca2d4b9bc754a13

Sondre og Julie……om dere noen gang skulle lese dette; Tuuuuuusen millioner takk for at dere er dere! Jeg skjønner at det har vært tøft for dere, og jeg er såååååå stolt av alt dere har klart å mestre! Elsker dere!

PÅRØRENDE:

Her skal jeg ikke skrive så mye. Noe av det jeg har lært av denne perioden er at det er minst like vondt å være “pårørende” Det å stå på sidelinjen å se på at den du elsker har det så vondt, er også en smerte som river i hjertet! Jeg så det ikke da jeg var midt oppi dette, men nå skjønner jeg at særlig Steinar må ha hatt det svært tøft!

GLEDEN:

Det er nesten så det ikke trenger å stå noe mer her enn GLEDEN! Du kan lese om det i type ukeblader, at dersom man opplever en krise så blir man sterkere. For meg, før denne krisen var det litt sånn klisje, men jammen meg så feil jeg skulle ta!

“What doesn`t kill you, makes you stronger”

Som jeg startet innlegget med så har denne dagen vært litt mye i seg selv! Jeg var en stund litt usikker på om jeg skulle komme i havn med dette. Midt oppi alle følelser, klarer jeg likevel å føle glede. Glede over å ha kommet meg hit jeg står i dag, glede over famile, mannen min, barna mine, over venner, over jobben min og ikke minst gleden over at jeg har mulighet til å være glad!

Processed with Moldiv

Processed with Moldiv

Jeg er så takknemlig og ydmyk for alt sammen!

Det er nettopp dette jeg fremover ønsker å bruke bloggen til. Å sette ord på hverdagen. Akkurat som psykologen lærte meg. Da blir jeg bevisst så mye mer, og de rundt meg kommer til å oppleve mye kjærlighet!

TA VARE PÅ HVERANDRE

JD