01ee16b852c1f60cf40de5889fbd05766ab721b5c2

God mandag, godtfolk! Jeg var visst ikke helt ferdig med å fortelle om sykdommen likevel 😉 Jeg kom på at jeg glemte en vesentlig del i de første innleggene. Det å miste håret. Et hvert menneskets identitet.

01496773eb2dcaa447bdaba09ab06801c25be2d8c4

Håper dere forstår at en stor del av min identitet forsvant med lokkene. Det er jo bare hår, men selv om mitt hårtap ikke skyldtes alvorlig sykdom, kan jeg love dere at det var tøft. I takt med at manken ble tynnere, kunne jeg etterhvert ane konturen av min egen hodeskalle, og jeg ble rett og slett kvalm av det speilbilde. Og redd. Det hjalp liksom ikke på at jeg er litt over gjennomsnittet flat i bakhue! For ikke å snakke om første gangen jeg skulle ta meg selv på hodet, da alt var borte. Jeg stod med hånda klar, men trakk den bort gang på gang……jeg ble kvalm igjen. Av meg selv. Da jeg til slutt innså at jeg var nødt til å bli venn med den nye kula på toppen av kroppen, var det en uventet følelse av lettelse og velvære som for igjennom den redde kroppen min. Jeg så ikke så aller verst ut, og følelsen av bart hode mot håndflaten var helt all right 🙂

Det tok ikke så lang tid før barbering og håndtering av dette nye, ble akkurat like vanlig som å vaske håret. Jeg fikk hjelp til barbering av Steinar den første tiden, men erfarte plutselig at jeg fikk det til mye bedre selv 🙂

Jeg var ikke klar for å vise meg skalla offentlig, men fytti så deilig det var å kaste “lua” med en gang jeg var innafor døra hjemme! Barna synes unektelig det var litt flaut i starten, og så helst at jeg beholdt håret på, selv kun på en liten tokt ut i garasjen. Da det ringte på døra, var standardstrofen fra Sondre : ” MAMMA, har du håret på!!??”

Dette varte bare også en veldig kort stund. For i takt med at været ble varmere, og luesesongen var på hell, så ble det mer og mer naturlig for alle rundt meg at jeg ikke hadde hår på til en hver tid. Det var så varmt, og gleden av å lufte ut, ble stadig større!

Jeg husker at jeg var veldig spent i forhold til barna på jobben. Også her valgte jeg å være åpen. De visste jo at jeg hadde vært syk. Først fikk de se bilder, og så fikk de som ville se meg uten hår på ordentlig. Barn er så rett frem ærlige, og det øyeblikket var magisk. Alle lo, sikkert litt sånn skrekkblandet fryd……også fra de barna som valgte å se på gjennom dørsprekken 🙂 Jeg er sååååå glad for at jeg valgte å dele det med dem. Kan tro sommermånedene ble litt kjøligere for min del!

Så altså, dette med å miste håret på hodet var ikke så gæli. Det som har vært verst, var da bryn og vipper forsvant. De aller fleste med denne sykdommen mister alt kroppshår. Å, så digg tenker nok dere! Når det først var sånn, så hadde jo det vært en aldri så liten bonus! Ikke for denna jenta! Det har grodd jevnt og trutt fra livet og ned hele tiden…..sånn uten å bli for personlig, eller å støte noen 🙂 Jaja, jeg måtte jo frem med høvelen uansett!

Når man mister bryn og vipper, forsvinner liksom hele uttrykket i ansiktet. jeg følte meg så utrolig naken og fæl. Jeg tør faktisk å påstå at det var verre enn å se lokkene bli borte. Selv med parykken på, ble jeg helt uttrykksløs uten vipper og bryn. Jeg gikk lenge omkring og trodde at jeg var god på å tegne på bryna mine. Når jeg ser tilbake på noen bilder fra den tiden, blir det høy putefaktor. Det var IKKE pent! Og frykten for at jeg etter endt arbeidsdag skulle ta farvel med de siste barna og foreldrene med bare ett bryn, ble faktisk ganske stor.

013a1a59621c90bde525f0ea396a731d3a66c5db31

Jeg har aldri vært noen tegner…….bryn til skrekk og advarsel!!!

Jeg tok sjansen på å la meg tatovere, såkalt PMU , og har ikke angret en dag! Så godt at det finnes hjelp! Det er snart tid for å fylle på, og det gleder jeg meg veldig til!
Når det gjelder vippene, så har jeg ikke turt å starte med extentions. Føler det er litt mye styr. Vippene mine er heldigvis på vei tilbake, og jeg mistet aldri alle. Hadde løsvipper på i helgen, det funker for en kveld det også 😉

01cfec1b32452b72ce53392b6d51567a0c323f01de

Angrer ikke på valget om å tatovere, så mye bedre….også så lettvint a gitt 🙂

Så alt i alt, dette med tap av hår er sårt uansett. Det er en prosess som krever litt samarbeid. Jeg har i alle fall erfart at det fint går an å leve uten, og at det er hvordan du har det med deg selv som er det alle viktigste. Det skinner faktisk igjennom…..veldig godt. Øynene er sjelens vindu, og det er de folk rundt først legger merke til….selv uten vipper og bryn. Om øynene smiler, så ser man straks så mye bedre ut.

Det er klart at dersom man mister håret til kreften, er det sikkert mye tøffere å å akseptere. Men igjen, dette var min sykdom og min kamp.

Dersom noen der ute skulle være engstelige for om de skulle ha den samme sykdommen som jeg har, må dere bare ta kontakt! Jeg deler mer enn gjerne av erfaringer og mager trøst 🙂 Før jeg fikk den selv, visste jeg nada om hva dette var. Visste ikke om en eneste en som var i samme situasjon som meg.

I dag vet jeg at det faktisk er ganske mange som har denne sykdommen i en eller annen form. Og ved å være åpen, har jeg tilegnet meg masse ny kunnskap og nye bekjentskap som har hjulpet meg veldig mye på veien.

JD