Heisann. Jeg har fått et ønske fra frua om et gjesteinnlegg på bloggen. Litt i tvil, men etter en lang sykkeltur så innser jeg at det er viktig for henne, og kanskje det også er bra for meg selv. I og med at Jori Anne har skrevet en del om sykdom og depresjon så kan det kanskje være fint for andre å høre hvordan min opplevelse var, da jeg var den som var nærmest. Jeg har vel ikke snakket med henne så mye om mine tanker i dette.

10440256_10152461419790583_1936518930112265414_n

Som en bakgrunn så kan det være greit å nevne noen grunnleggende ting om meg selv. Jeg er som de fleste som kjenner meg vet, en i overkant positiv type. En som tåler alt og ikke preges av en dritt. Mulig det er litt sånn, men det er ikke nødvendigvis fordi jeg er spesielt tøff. Jeg er nok ganske konfliktsky overfor egne følelser. Jeg ønsker ikke å lage noe oppstyr rundt egen person og pakker gjerne ned mine egne tanker og følelser inn i en hard klump lang inne i magen og forsøker å glemme hele greia til det beste for alle. Litt sånn stille martyr. Ikke særlig smart kanskje men det har funket for meg.

Da er det kanskje ikke så rart at noen oppfatter meg som litt følelsesløs. Men de kjenner meg ikke. Kom ikke å si at han som griner av idol ikke har følelser. Jeg har massevis av empati. Jeg kan også bli veldig emosjonell når det gjelder barna mine. Det er sikkert helt vanlig, men det er veldig sterkt hos meg.

Da jeg møtte Jori Anne var det det positive vesenet hennes som fanget meg mest. Smilet, glimtet i øyet og ikke minst det fantastiske lange mørke håret!! Uff, akkurat det fortalte jeg henne og det gjorde vel ikke opplevelsen av å miste det noe bedre. Den sunne livsfriske jenta var bare så nydelig og vanskelig å motstå. Vi hadde det utrolig moro sammen. Mye humor.

292855_10151232422325781_980281912_n

 

Da det første gråte/angst anfallet kom ble jeg først litt overrasket. Dette hadde jeg faktisk aldri opplevd. Jeg hadde aldri opplevd mennesker i min nærhet som hadde denne type reaksjoner. Jeg ble litt skremt. Det å se noen du er glad i bli helt oppløst og utrøstelig uten spesiell grunn (i hvert fall ikke noe jeg kunne forstå) Det er helt forferdelig. Jeg er en type som ønsker å fikse ting. ordne opp i ting. Sørge for at alt blir bra liksom. Her kom jeg virkelig til kort. Ingenting jeg kunne fikse. Det ble noen lange telefonsamtaler hun hadde med mamma som gjorde at hun kunne forsøke å sove. Jeg tenkte da at en natts søvn – Det fikser nok opp i det meste. I morgen er nok alt bra igjen. Men der tok jeg feil. Alt jeg sa og gjorde forverret hele situasjonen. Jo mer jeg forsøkte, jo verre ble det. Til slutt måtte jeg bare holde kjeft. Men det var feil det og. Det ble bestemt at jeg ikke skjønte en dritt og at dette ikke funket. (Forholdet altså). En ting var sant. Jeg skjønte ikke en dritt. Men jeg gir ikke opp så lett. Det er noe jeg alltid har sagt til barna mine. Aldri gi opp! Da kan du få til hva som helst. Men her var jeg i faktisk tvil.

Etter noen dager bedret det seg, og jeg håpet da at dette var noe som ikke skjedde så alt for ofte. Litt skremt.

På denne tiden var jeg i ferd med å etablere en restaurant sammen med noen barndomsvenner. (Anchas Bodega) I den forbindelse skulle vi ha en studietur til London. Et par dager sånn midt i uka. Jori Anne kunne ikke være med så jeg skulle dra alene. Kvelden før jeg skulle reise så skjedde det igjen. Hysterisk gråteanfall. Utrøstelig. Jeg var helt hjelpeløs. Det var helt grusomt Vi ble enige om at jeg skulle dra likevel, og at hun skulle greie seg. Hun skulle prate med mammaen sin og få hjelp med tunge tanker.

Det var vanskelig å reise, men jeg gjorde det. Igjen hadde jeg et håp om at dette skulle gå over mens jeg var borte og at jeg skulle komme hjem og alt var greit. Men etter at jeg ringte hjem fra London og fikk tak i henne etter et par forsøk skjønte jeg at dette gikk ikke bra i det hele tatt. Ikke moro å være langt unna nå ting går helt galt hjemme. Da jeg kom hjem var Jori Anne fremdeles langt nede og vanskelig å få noe ut av. I ettertid ser jeg at vi skulle gjort noe mer drastisk allerede her. Men jeg forstod faktisk ikke hva dette var. Jeg hadde aldri opplevd depresjon. For meg var depresjon en betegnelse på tristhet. Gjerne i forbindelse med tunge tanker om noe. Jeg var ganske uvitende. Bare så dere skal være klar over det, så er dette før hun begynte å miste håret.

Tiden gikk og det bedret seg noe. Jeg forsøkte etter beste evne å forstå hvorfor hun fikk disse tunge stundene. Jeg ser nå at jeg ikke skjønte noe da heller. Det jeg har sett i etterkant er at det hjelper ikke med tips og råd om hvordan ting kan bli bedre. Eller tips på tankemåte som kan gjøre deg glad. Det handler ikke om mindfullness, eller Willy Reilo. Dette er kjemi. Kjemiske sammensetniger i hjernen.

1395789_10151663440150583_673493799_n

Da vi kom hjem fra en Berlintur hvor det stort sett var mye løse hår på puta, så fikk jeg en telefon på jobben dagen etter. Jori hikstet og gråt i telefonen. Jeg kjente litt panikk og tenkte at nå er vi i gang igjen. Da hun fortalte at hun hadde mistet håret i bakhodet, så ble jeg virkelig bekymret. Hva pokker er dette? Hun reiste hjem, og det gjorde jeg også. Hvis hun var utøstelig før så ble det ikke bedre nå.

Dette husker jeg som en litt tung tid. Alt jeg ønsket var å se Jori Anne blid og glad. Sikkert egoistisk av meg. Men mest frustrert var jeg over at jeg ikke kunne gjøre noe.

Dette med hårtapet har Jori Anne allerede fortalt om, så jeg har lyst til å komme tilbake til dette med kjemi. Jeg er en fyr som liker å finne ut av ting selv. Jeg hadde nå skjønt at depresjon ikke var noe som gikk over av seg selv. Jeg hadde også skjønt at det var ingenting jeg kunne si som gjorde situasjonen noe bedre. Jeg fant ut at det beste var å være der. Ikke prøve å forstå alt. Der var jeg sjanseløs uansett. Men bare å være der og lytte. Kanskje stryke litt og bare ha litt omsorg. Det viser seg at det er det eneste som hjelper utenom dop.

Etter å ha søkt litt rundt på Wikipedia på depresjon fant jeg noen medisinsk forklaring på depresjon. Først da gikk det opp for meg at dette er noe som ikke kan løses uten medisin. Altså helt i mot min tidligere overbevisning. Etter en episode hvor Jori Anne låste seg inn på badet og lå i mørket og gråt, så bestemte jeg meg for at her trengs det sterkere lut. Man blir jo redd for hvor dette bærer.

Dagen etter ringte jeg legen hennes og foreslo at vi skulle prøve medisin. Det var her ting endelig begynte å bli bedre. Som en enkel forklaring så er det slik at medikamentene gjør at hjernen klarer å vri seg ut av låste spor. Medisinen gjør at hjernen klarer å ta til seg andre impuler og skaper andre tanker og vinklinger som gjør at man over tid kommer ut av disse låste sporene. Det tar tid, men utrolig godt å se når det virker.

Det tok lengre tid for meg å slutte å engste meg. Etter en slik opplevelse blir man ganske var for sinnstemninger. Jeg var rett og slett livredd for tilbakefall, men det har funket veldig bra. I dag er gamle Jori Anne tilbake med snert og humor. Og ikke minst med verdens herligste smil.

10407457_10152762444385583_2348210519006322842_n

Jeg må si at det var utrolig tøft av Jori Anne å bli med på dette behandlingsløpet. Det er ikke bare bare å få beskjed om at du skal begynne med medisiner. Jori Anne tok dette veldig fint og forstod nok selv alvoret i situasjonen. Jeg er veldig stolt over hvordan hun har jobbet seg ut av dette. Ikke minst er jeg veldig stolt at hun nå er frisk og kan starte en blogg for å fortelle alle hva dette har handlet om. Rett og slett veldig tøff faktisk.

Selv om jeg fremdeles skjønner meg like dårlig på kvinner, så har jeg nok lært mye på veien. Ikke minst å lytte – på ordentlig. I tillegg så har jeg lært mye om meg selv og det å ta signaler fra andre, og hvordan man skal takle situasjoner som kan være fryktelig vanskelige.

Sånn! Da har jeg fått det ut. Nå kan jeg pakke alt inn i den klumpen imagen…. Neida. Bare tuller. Men jeg lover å være mer lystig i neste gjesteinnlegg.

Elsker deg, Snuppis.

SD