God kveld!

Først av alt må jeg bare få si tusen takk for overveldende respons og fine tilbakemeldinger! Det er jo klart at jeg synes det er stor stas at dere leser!

01f40673c1ec4d81fcddf7a5b6e8c8b04e83658549

 

En av alle de tingene jeg har lært det siste året er å bli bedre på å si nei. Det høres sikkert veldig negativt ut, men for min del, har det vært utelukkende positivt å kjenne på den følelsen av å faktisk våge å si nei.

Jeg tør å påstå at størsteparten av dere er ja-mennesker. Det har jeg også vært, bestandig. Jeg satte meg selv bakerst både hjemme og på jobb. Jeg er en av dem som har dratt mang en hvit løgn fremfor å si nei, det passer ikke. Jeg har ofte kjent på følelsen av å gå skikkelig på akkord med meg selv, følt meg som en overspent line, dratt i alle retninger…….sendt syke barn på skolen fordi jeg ikke følte at det passet å være borte fra jobben, dårlig samvittighet uansett valg…..alltid. Vi skal prestere på enhver arena, og gjerne også vise verden at vi duger. Vi, meg selv inkludert, pusher ut på sosiale medier, telefonen er alltid en hårsbredd unna, og det verste av alt, er at vi drar barna våre med i dragsuget. Sannheten er jo at vi revnes innvendig, og på sikt så kommer vi ikke til å duge til en dritt likevel, fordi vi er helt utslitt.

Jeg ble utslitt, og jeg revnet. Det måtte gå så langt før jeg innså at jeg selv måtte ta noen grep. Grep som kan være ubehagelige i starten, men som etterhvert oppleves som en befrielse.

“Nei, det passer ikke….” Jeg har ikke blitt et NEIneimenneske! Jeg stiller fortsatt opp, og strekker meg langt for at hverdagen skal gå i hop både privat og på jobb. Likevel har jeg lært meg å stå opp for meg selv, for det som er viktig for meg. Jeg har lært at jeg har en grense. Denne grensen kan strekkes, men ikke så langt at jeg bare puster på innpust, og at skuldrene kiler meg på øreflippen. Når disse fenomenene oppstår, da har jeg gått over streken av hva som er bra for meg.

Vi har alle ulike grenser, noen tåler mye press, andre mindre, mens noen ikke tåler press i det hele tatt. Jeg mener at litt press er sunt, jeg kan fint presse meg mye også, så lenge jeg vet at jeg stopper i tide!

Det handler mye om å være tydelig for omgivelsene. Er man usikker, blir man et lett bytte. Jeg har vært usikker, trosset mine egne følelser litt for ofte, og helt sikkert blitt utnyttet flere ganger.
Jeg kan nok jobbe mer med akkurat dette, jeg har blitt tydeligere, men ikke tydelig nok. Det eneste jeg ønsker, er at alle rundt meg skal ha det bra……men de har det sikkert akkurat like bra selv om jeg skulle finne på å si at “nei, det passer ikke!”

Uansett, vi skal være rause, vi skal bry oss, og vi skal til og med sette oss selv bakerst med god samvittighet fordi det gleder andre. Det som er misjonen min er vel mer at det er DU som er hovedpersonen i ditt liv. Det er ikke alltid så mange som ser at du strekker deg så mye at du nesten revnes, og man blir kanskje ofte tatt litt for gitt. Ingen andre enn deg selv kan sette dine grenser. Ikke forvent at noen gjør det for deg. Ikke bli en martyr…..det er kanskje ingen som kommer til å takke deg uansett. Går man for lenge på akkord med seg selv, er det eneste man opplever kanskje en kortvarig glede som raskt vil gå over til maktesløshet, og følelsen av å ikke mestre likevel.

Selv om du uteblir, så rusler verden videre den, uten dramatikk og nevneverdige problemer. Dersom jeg mener at mine barn burde være hjemme fra skolen, så er det min plikt å sørge for at de får være det.
Jeg uteblir ikke fordi jeg fortjener det, jeg uteblir fordi det er det som stemmer best med følelsen jeg har inni meg. Den følelsen jeg får når jeg vet at jeg gjør det som er rett. Da får jeg ikke lengre dårlig samvittighet, det trenger jeg ikke å ha. Selv om jeg selvfølgelig fortsatt kommer til å bomme på valgene mine, så har jeg likevel blitt mye tryggere på meg selv, og mye mer modig.

 

JD