Dette kommer til å bli et innlegg over flere poster. Av erfaring vet jeg jo at jeg strever med å begrense meg når jeg først er i gang.

Flag-map_of_Bangladesh.svg

Å være adoptert kan by på både tanker og trangen til å ville vite mer. Siden jeg kom til Norge, som den siste gruppen ut av Bangladesh bare 10 måneder gammel, så føler jeg at røttene mine har fått kraftig grobunn i Norge. Etter at jeg var syk, har jeg likevel tenkt mye på at jeg nå, 37 år etter, er veldig sporløs. Legen fortalte meg at alopecia gjerne er arvelig, det er jo nyttig info for de aller fleste. Ikke for meg. Jeg aner ingen verdens ting om mine gener, og har derfor ingen anelse om dette har en naturlig forklaring. Når sånne spørsmål dukker opp, og det har det gjort ved flere anledninger de siste åra, kjenner jeg at trangen etter å vite stadig blir sterkere.

Min oppvekst har vært alt annet enn utrygg. Jeg har vokst opp med kjærlighet, omsorg og åpenhet. Jeg har aldri tenkt på at jeg mest sannsynlig har en biologisk mor og far et helt annet sted i verden. Min søster, Karina fra India, har alltid vært mer åpen i forhold til det å være nysgjerrig på fortiden sin. Når andre har spurt meg, har jeg ikke aldri kjent på trangen etter å vite noe. Jeg har jo alltid hatt det jeg har behov for her, i Norge.

Trangen etter å vite, har nok  vokst etter at jeg selv ble mor. Mine barn har mange trekk fra meg. Har jeg noens trekk, ligner jeg på noen? Har jeg biologiske søsken? Lever mine biologiske foreldre? Besteforeldre? om de lever, har de det bra? Tenker noen på meg? Spørsmålene er mange, og jeg har ikke svaret på et eneste ett av dem.

Dette er enn reise jeg har full forståelse fra mamma og pappa på å skulle gjennomføre. Vi har bare snakket litt om det. Det var da jeg var på mitt svakeste. Samtidig som jeg vet at derom jeg skal begi meg ut på denne reisen, må jeg være sterk, både fysisk og psykisk. Jeg kan få svar jeg ikke er forberedt nok på. Steinar tuller med at jeg sikkert er av adelig slekt, at jeg egentlig er en prinsesse født utenfor ekteskap 🙂 Noen ganger liker jeg å tro på dette, og jeg kan til og med utnytte meg av det…..sånn på privat basis….bare for tull 🙂 Eller, jeg blir jo forresten behandlet som en prinsesse uansett 🙂 🙂 🙂
Kanskje har jeg en hel bråta med søsken, og gjerne barnebarn? Nei vent, barnebarn, det er kanskje det eneste jeg ikke har 😉 Likevel, jo mer jeg tenker sånne tanker, jo mer kjenner jeg at nysgjerrigheten trigges. Likevel, gjør jeg alvor ut av nysgjerrigheten min, kan det også by på mange vanskelige følelser. Kanskje jeg får noe jeg må forholde meg til resten av livet. Noe som ikke nødvendigvis trenger å være bra for meg. Altså, det har lenge vært et skal, skal ikke.

Jeg har så vidt startet, det gjorde jeg julen 2014…..i London. Litt fikk jeg vite av denne flotte karen på utrolige 59 år!

IMG_6479

…….to be continued…..

JD