God kveld!

Julen 2014, var Steinar fast bestemt på at vi burde ta en tur til London…litt sånn business and pleasure. På det tidspunktet var jeg ikke noe særlig i slag, men jeg følte litt på at Steinar fortjente et lite avbrekk etter en litt tøff høst som min pårørende. Han hadde likevel et mission på turen, det var å spore opp litt ny informasjon rundt min fortid i Bangladesh.

Vi visste at de som kom med meg til Norge nå bodde i London, og eide et Bed&Breakfast, kalt Mandalay Picton House Hotel i Sussex Gardens rett ved Hyde Park. Damen som var ansvarlig for meg heter Laura Ally, og er nå en oppegående dame på over 80 år. Jeg husker ikke henne, men vi har noen få bilder. Det var hun vi nå hadde planer om å finne. Damen med informasjonen.

Jeg var veldig usikker på dette “Tore på sporet” opplegget til Steinar. Vi reiste til London, men lot være å snakke så mye om det de første dagene. Shopping fungerte mye bedre som terapi, enn det å kjenne på frykten av å kanskje skulle få noen svar. Jeg orket ikke tanken på å skulle åpne meg for helt “fremmede” mennesker.

IMG_6482

 Sliten, helt gusten og grå på vei til London. Jeg var så langt nede at dette, og bildet i forrige post er de eneste bildene vi har fra denne turen! Bomma no innmari på bryna denne dagen også ser jeg 🙂

På vei hjem fra Westfield, et passe stort kjøpesenter, bragte Steinar temaet på banen igjen. jeg var fortsatt like standhaftig i valget om å la det ligge.
Vi fant to ledige seter på tuben, men kom oss ikke så langt…..tekniske problemer. Vi gikk av på Edgware Road. Steinar er som sin egen GPS, han vet alltid til enhver tid hvor han befinner seg, uansett land eller verdensdel, så jeg dilter bare med. Også denne gangen skulle det vise seg at han hadde stålkontroll.

” Nå ligger det rett borti veien her” sa han……det vrengte seg litt i magen på meg. En del av meg ville, en del ikke. Hva skulle jeg si? På engelsk? Steinar startet med å gå foran meg, han går av natur dritfort, så det er ikke bare bare å henge med. Denne gangen hang jeg etter med vilje, jeg var helt skjelven. Da vi nærmet oss, dyttet han meg nesten foran seg. Dette hadde han virkelig bestemt seg for!

Så stod vi der, utenfor Mandalay Picton House Hotel. Vi måtte ringe på….jeg måtte ringe på. Ahhh, den følelsen, jeg var så reddspentnervøsSLITEN. ALT i en herlig blanding. Det tok ikke lang tid før denne karen på bildet i forrige post åpnet med et eneste stort smil, han smilte sånn nesten rundt. Det for en ubeskrivelig følelse gjennom kroppen min. En følelse som jeg absolutt IKKE var forberedt på. Det jeg hadde forberedt var hva jeg skulle si, men det var som om jeg ikke fikk frem en eneste lyd. Ville bare gråte. Ikke fordi jeg var trist, mer fordi jeg var overveldet. Jeg visste nemlig i det øyeblikket at jeg hadde sett denne mannen før. Det er sikkert helt sprøtt for dere å høre, jeg var jo bare ti måneder da jeg kryssa grensa. Likevel, det var helt magisk.

Steinar kom meg til unnsetning….nok en gang. Han trengte ikke å si mer enn at var på leit etter Laura Ally, på ENGELSK. Da sier mannen, som hadde tatt plass bak resepsjonen: ” Jori, jeg husker deg!” på KAV NORSK!!! Han heter forresten Dwight.

…to be continued…

JD