….det var som om alt blodet forsvant fra hodet mitt, hjertet banket og føttene var i ferd med å svikte under meg. Denne mannen bak resepsjonen på et hotell i London, husket meg!? Vi kom oss etterhvert helt på innsiden av døra, mens mannen fortsatte å prate.

Han fortalte at Laura som vi lette etter var moren hans. Hun var blitt en gammel dame, og var hjemme i huset sitt denne dagen. Han var likevel ikke sen om å foreslå at vi skulle ringe henne…..eller JEG skulle ringe henne!!!!

Det var egentlig ikke et spørsmål, for før jeg visste ordet av det, hadde Dwight slått nummeret til moren sin. Han fikk svar, gav henne en særdeles kort beskjed, før han gav telefonen til meg. Titusen tanker for gjennom hodet mitt. Hva skulle jeg si?

Jeg trengte ikke å si så mye. Denne gamle damen i den andre enden tok seg greit av det selv! Det eneste jeg husker at jeg sa var: ” Hi, this is Jori, do you remember me? Om hun husket!! Jeg kan enda ikke fatte og begripe at damen jeg snakket med er godt over 80 år. Damen i den andre enden hadde virkelig vært som en mor for meg i over syv av mine første levemåneder. Det var et sterkt øyeblikk. Hun var klokkeklar, og hadde ventet på at jeg skulle ta kontakt.

Likevel, det var litt som jeg fryktet. Jeg har blitt fortalt av mamma og pappa at hun helt i fra starten var veldig tilbakeholden med informasjon rundt meg. Hun hadde spurt dem om de virkelig ville vite noe. Hva dette betydde, vet vi fortsatt ikke svaret på. Vi tror det kan ha noe med at hun mener at vi nå har kommet “hjem”, og at kapittelet i Bangladesh er historie, og ikke noe å dvele ved. Hun og familien gjorde ALT de kunne for oss i tiden vi var der, og det er det eneste som er viktig for henne. Dwight er nok mer moderne, og tenker kanskje litt annerledes i forhold til dette. Hun gav ikke noe uttrykk for at det passet å møtes, og jeg føler fortsatt at det ligger informasjon her som jeg kjenner at jeg kanskje skulle hatt.

Vi pratet ikke lenge, tre minutter kanskje. Dwight smilte fortsatt da jeg la på med moren, og det viste seg at han hadde noe som faktisk var av interesse.

Det var kanskje ikke så rart at jeg følte på meg at vi hadde møttes før. Dwight var nemlig med moren og faren sin da jeg kom til Norge. Han hadde hjulpet til hele veien, og var da bare 18 år.  Han hadde matet meg, stelt meg og var absolutt tilstede under tiden jeg fikk være hos dem. Jeg har jo selvfølgelig også sett bilder av han, men som sagt, han var bare 18 år, og ikke så lik seg selv slik han ser ut i dag.

IMG_0073

Vet ikke helt hvor dette bilde er fra, men jeg sitter på fanget til Laura, Dwight er i rutete skjorte til høyre.

Dwight fortalte oss at jeg ble levert på et statlig barnehjem. De barna som kommer dit, er ikke barn som nødvendigvis har det vondt. Disse barna blir levert av familien som av ulike grunner ikke kan ta vare på dem. Han sa videre at sjansen for at mine biologiske foreldre var veldig unge da de fikk meg, var stor. Å få barn utenfor ekteskap er jo ikke i tråd med loven i Bangladesh, og det er jo veldig vanlig å giftes bort i ung alder. Han sa videre at det finnes papirer på alle barn som har vært innom statlig barnehjem, og at det skal være mulig å spore opp informasjon.

Etter noen måneder på dette barnehjemmet, var jeg så heldig å få komme til familien Ally. De tok seg av flere barn over en lengre periode, og Laura jobbet iherdig med å få oss adoptert til Norge. Dette skulle vise seg å være en lang prosess, da det ikke var greit for den muslimske regjeringen og gi fra seg barn til et kristent land. Laura stod på dag og natt, og gav seg ikke før alle hadde papirer for lovlig innreise til Norge. Flere av barna var svært syke, og i dårlig forfatning. Ikke jeg! Vi har tulla mye med det, men Dwight bekreftet at jeg var den eneste med næringsvett. Jeg har blitt fortalt at da jeg kom til Norge, var jeg den eneste av barna som klarte å sitte oppreist. Det hadde sikkert mye med at jeg ikke hadde gitt meg før jeg hadde tømt TO flasker med melk, de andre klarte kanskje ikke en engang! Jeg hadde bygd meg opp en solid rompe som sikkert var helt fantastisk å sitte på……denne solide rompa er jammen meg like god å sitte på den dag i dag 🙂 Beskjeden var klar før mamma og pappa fikk lov til å ta meg med hjem, : ” SHE NEEDS TWO BOTTLES!!!”

IMG_0074

.…”two bottles”….kan`ke skjønne hva de mente med næringsvett 🙂 🙂

Det hender at Steinar synes at jeg er litt grådig, og bør begrense meg litt. Da sier han bare nettopp “two bottles.” Ført blir jeg irritert, så tar jeg hintet om at jeg kanskje burde være forsynt 🙂

Dwight fortalte også at han hadde to brødre i Norge. En på Konnerud, og en over Mirawa House midt i selveste Drammen! Det var sprøtt å høre, og bekreftet nok en gang at verden er liten! Kanskje det finnes mer informasjon nærmere enn vi tror?!

Jeg kjente jeg var overveldet og faktisk veldig sliten etter det lille møtet. Det var godt å lande på hotellrommet og fordøye alt i armene til Steinar. Vi pratet mye den kvelden, og det gikk for alvor opp for meg at muligheten for en reise tilbake i tid absolutt er tilstede. Om jeg vil.

Det er viktig for meg at familien min forstår at trangen ikke trigges fordi jeg ikke har følt meg som hjemme her. Tvert i mot. Jeg har bare en familie, en mor, en far og tre flotte søsken. Jeg kunne virkelig ikke hatt det bedre! Jeg har “fått” alt jeg kunne drømme om og mer til!  Trangen trigges fordi jeg nå har blitt voksen, og behovet for å forstå sammenhengen har blitt sterkere. Tilfeldighetene er mange, men det må ha vært en plan med alt. Det velger jeg å tro.

Så er jeg kanskje ingen prinsesse av adelig Bengalsk slekt. Det går helt fint 🙂

JD