…skummelt….vondt…neida…joda…likevel….

Å skrive er terapi for meg. En knuseklem fungerer også, men da må den vare lenge. Veldig lenge. Det er det ikke alltid rom for.
Hverdagen.
Tidsklemma.
Det går bra.
Late som om.
Skyv det under teppet.

IMG_1338 2

Jeg har det bra. Jeg klarer bare ikke å forstå det akkurat nå. Utakknemlig vil sikkert mange si, og det forstår jeg så godt. Alt ligger til rette for at jeg skal ha det helt supert. Jeg har en mann som elsker meg mere enn jeg kanskje fortjener, jeg har to fantastiske barn som viser masse omsorg, to bonusbarn/voksne:-) som jeg vet er glad i meg,  jeg har en arbeidsplass som er helt utenom det vanlige, kollegaer som bryr seg, familie og venner som jeg vet at alltid stiller opp….om jeg tør å slippe dem innpå meg, hjem og økonomi er også på stell. Summen av alt dette burde være mere enn godt nok. Summen av dette burde være
= PERFEKT.

Det er det ikke. Akkurat nå.

Fortiden sitter på skulderen min. Den hvisker meg i øret. Den puster meg i nakken. Hver dag. Det er kun snakk om noen få år av det ellers så trygge og gode livet mitt. Likevel har det vokst på meg. Blitt noe stort. For stort. Jeg vet at det skal følge meg enda noen år, og det må jeg klare å takle.  Jeg blir
Sint.
Irritert.
Trist.
Forbanna
Maktesløs.
Sliten.
….og redd….
Redd? For hva da? Jo, jeg blir redd for at fortiden skal ta bolig i meg, styre meg og gjøre meg til en dårlig versjon av  meg selv. Jeg kjenner på det, jeg har vært der nede før. I møkkakjelleren. Jeg har erfart at hvis jeg bare puster på innpust, må jeg stoppe opp. Hvis jeg kjenner kvelningsfornemmelse, må jeg stoppe opp. Hvis jeg slutter å sove om natta, må jeg stoppe opp. Hvis jeg slutter å bry meg om de jeg er glad i, må jeg stoppe opp. Hvis kroppen blir så kjørt at jeg ikke klarer å slippe meg ned, må jeg stoppe opp. Hvis jeg begynner å gråte av et velmenende klapp på skulderen, må jeg stoppe opp. Denne høsten har jeg kjent på alle disse tilstandene i perioder, og det skremmer meg. Jeg orker ikke å gå ned den veien der igjen. Det er angst.

De som ikke har tumlet rundt der nede i møkka, har ikke forutsetning for å forstå dette. Det vet jeg godt, og jeg klandrer ingen for det. Jeg har selv gitt meg over for sånne som meg, og tenkt at det bare er bagateller, og at andre har det mye verre. Girl, put on your big panties, and deal with it liksom. Du skal være rimelig godt innafor med den som sliter for å skjønne at dette ikke er tull og fanteri. Det er ikke sikkert at du da heller klarer å fatte hva som foregår på innsiden av den ødelagte kroppen. Vi har det fortsatt litt sånn her hjemme. Steinar gjør det aller beste han kan for å støtte meg. I alt. Hver eneste dag. Likevel blir det ikke godt nok, eller riktig…i min forskrudde verden. Jeg vender de som bryr seg, mot meg, lukker meg inne og slutter å bry dem med med det som gjør vondt. Tror jeg. Sannheten er at det å se den du elsker ha det vondt, er utrolig smertefullt og uutholdelig. Det trengs ingen ord.

Jeg vet det. Nå.

Så hva kan jeg gjøre? Hva har erfaringene lært meg? Jo, jeg kan åpne meg. Være ærlig. Fortelle de nærmeste at livet er dritt akkurat nå. Jeg må slutte å tro at jeg er en belastning. Jeg må se mine begrensninger. Jeg må våge å ta møkka ut av skapet, kokvaske det og kaste det. Bort. Bort fra meg. Bort fra alle som fortjener at jeg er den beste utgaven av meg selv.

Jeg vet det. Nå.

For å komme dit, må jeg jobbe med meg selv. Ingen andre kan gjøre denne jobben for meg.
Gamle minner.
Gamle sår.
Gamle skuffelser.
Gammel redsel.
……..må bort. Jeg må befri meg fra fortiden, og starte å leve i nåtiden. Glede meg over alt jeg har, og alle som vil meg vel. Jeg er klar.
Krige.
Bekjempe.
Seire.

Ikke seire over fortid eller personer, men seire over mine egne følelser. Seire over at jeg klarer å ha det som gjør vondt i livet mitt uten at jeg bruker krefter på å bry meg om det. For Steinar har helt rett når han sier at jeg skal la det ligge, og at jeg ikke får gjort noe med det. Jeg må bare rydde litt først. Skaffe meg noen verktøy som kan ta strupetak på destruktive og irrasjonelle tanker.

I barnehagen har vi presentert barna for den grønne og røde tenkebamsen. Den grønne representerer de positive tankene, og den røde de negative tankene. Det kom et forslag om at vi også burde hatt en hvit tenkebamse, det er jo ikke alltid at man tenker noe spesielt. Sant!! Barn må ofte hjelpes til å snu tankesettet sitt, men det må visst jammen meg vi voksne også. Jeg kom på bamsene i skrivende stund, og ser jo at de kan være et godt verktøy for meg til å rydde litt i tankerekka mi. Barnslig vil kanskje noen si? For meg er dette spot on! Jeg må nok gå noen runder i ringen med den røde bamsen for å rive plasteret av gammel gørr, men til slutt er jeg likevel sikker på at jeg vil skåle i champagne med den grønne tenkebamsen.

Seiersbamsen.

Jeg vet det.Nå.

Som sagt vet jeg at denne runden må jeg ta alene. Det er likevel viktig med en heiagjeng. Jeg har mange fantastiske mennesker i livet mitt. Det er likevel en helt spesiell person som utgjør en stor forskjell. Hun vet godt hvem hun er. Hun….
Tar plass inni meg.
Ser tvers igjennom meg.
Forteller meg de tingene jeg burde sagt til meg selv.
Stiller meg spørsmål som krever svar.
Er dønn ærlig.
Lytter.
…og presser meg akkurat til smertegrensen……
Jeg er så takknemlig. Det er ingen selvfølge å ha en sånn person i livet.

Jeg vet det. Nå.

Hva vil jeg med dette? For meg er dette en prosess og terapi. Alt blir så mye klarere når jeg får hamret løs på tastaturet. Setninger blir til uten at det er skummelt. Ikke noe forstyrrer tankene mine, og jeg reflekterer og overrasker meg selv. Jeg føler på en stolthet over å sette ting i perspektiv. For meg selv. Jeg føler meg plutselig…
Sterk.
Modig.
Klar.
Det var ikke sånn i natt, eller da jeg stod opp i dag tidlig. Selv om jeg graver meg ned og rører mye, har jeg fortsatt en passelig grei selvinnsikt. Jeg kommer fortsatt til å kjenne på at livet suger, og klumpen i magen, den kommer tilbake. Snart.
Likevel har jeg sådd en liten spire inni meg som forteller at denne runden vant jeg glatt 1-0.

Noen synes nok sikkert at det er rart å poste dette i en blogg. Jeg ber ikke om medlidenhet, eller oppmerksomhet. Dette er for meg. Om jeg likevel skulle nå frem til en eneste en der ute som kanskje har kjent på at verden er hakket for stor noen ganger, er det supert. Til den personen vil jeg bare si:

DET GÅR OVER……

015141b85a91a0f2e3fbe3769c756e98ab1f346b2b

 

Jeg vil i alle fall gi dette en skikkelig sjanse. Jeg skal snart i gang med noe som kommer til å bli psykisk vondt, kostbart og tidkrevende. Jeg skal i ringen med meg selv og den røde tenkebamsen på Relasjonssenteret, eller EQ senteret som det heter nå. Jeg grugleder meg, men investerer med glede når jeg vet at det vil endre nåtiden, fremtiden og ikke minst vil komme alle jeg er så glad i, og som heier på meg, til gode!

 

IMG_4205 2

En som heier på meg, på oss og på fremtiden…..alltid 🙂

 

Jeg vet det. Nå.

…..og til dere som trenger en nydelig sang, klikk her…..VEL BEKOMME…..

JD