Når livet gir deg sitroner.

I går var en sånn dag. En dag jeg hadde grugledet meg til en stund. En dag med håp og tro. Det var mitt første møte med relasjonsterapeuten Eva Sollie på EQ senteret. Selv om jeg var overraskende klar og positiv foran dette første møtet, så sov jeg ikke mange timene natt til i går. Jeg ga opp kl 0515, og tuslet inn på badet for min faste morgenrutine.

IMG_8802

Det ble ikke noe mascara.

Kl 0730, var jeg førstemann ut døra, og på vei til Høvik……midt i rushtiden. Det var ikke noe problem, jeg kunne jo bruke kollektivfeltet med den flotte elektriske kjørevogna. Selv om det har gått i julemusikk en god stund allerede, og jeg så smått begynner å gå lei, var det likevel en liten trygghet i at den ene juleklassikeren etter den andre veldig svakt surret i bakgrunnen i takt med at regnet pisket uavbrutt mot frontruta.

Jeg parkerte i god tid, og med en anelse frykt og innbilt, lett kvalme fant jeg veien opp til Eva. Hun var klar. Hun strålte i mot meg.
Smile.
Håndhilse.
Værsågod.
Sett deg ned.

Det var en ro i rommet, men jeg holdt i akkurat tre setninger før det brast for meg. Jeg visste jo at det ville skje, men håpet kanskje at jeg hadde klart å holde det gående en liten stund til 🙂 Jaja, her har du HELE meg liksom, rett på, med hjerte i hånda og sårbar. Veldig sårbar. Jeg skalv med det ene beinet samtidig som jeg på en fornuftig og kronologisk måte forsøkte å gi Eva den korte versjonen av livet mitt. Hun bekreftet, nikket og smilte til meg. Hun lyttet. Det følte jeg sterkt. Da jeg hadde samlet meg litt, brukt opp de to første av formiddagens 237 kleenex, fikk jeg litt informasjon om selve terapiformen. Jeg visste jo noe fra før, men at det skulle vise seg å bli så intenst, det hadde jeg aldri satt penger på.

Kort fortalt; Hvordan du har det som barn frem til du er seks år, vil være grunnlaget for hvordan du møter deg selv og andre i ditt voksne liv. Det trenger nødvendigvis ikke å være store og vonde ting man opplever. Det kan likevel være drypp av noe som gir utslag i at man lærer seg å avvise egne følelser. Når man avviser egne følelser, er det også lett å avvise andres. Du lærer deg kanskje noen strategier som barn som fungerer da, men som ikke egner seg i relasjoner med andre i voksenlivet. Handlingen du tror beskytter deg som barn, kan virke helt motsatt som voksen. Det kan skape frustrasjon og usikkerhet, og gleden over livet og nuet kan forsvinne. Jeg sier ikke at det fungerer slik for alle. Vi er alle ulike, med ulike erfaringer og forutsetninger for å klare oss.  Terapiformen kan hjelpe deg til å bearbeide og legge bort såre erfaringer, slik at gleden tar førsteplassen i hverdagen.
Jeg ble bedt om å lukke øynene og se for meg meg selv som barn. Jeg valgte meg selv som 12 og 20 år. Hvorfor jeg valgte akkurat 12 og 20, har jeg ingen god forklaring på, det bare ble sånn. Eva satt ved siden av meg hele tiden. Hun holdt på meg. Hun ga meg rolige instrukser på hva jeg skulle gjøre. Hele tiden med øynene lukket. I løpet av de neste 40 minuttene, pratet jeg med meg selv som barn og jeg pratet med mamma og pappa. Jeg var på rommet mitt. I stuen i fortiden. I stuen i nåtiden. Jeg vrengte sjelen, lot den blø litt. Det var vondt, men også godt.

Hele tiden med øynene lukket, og hele tiden med tårer som rant.
Mange tårer.
Litt mindre tårer.
Glade tårer.
Lette tårer.
Tårer med mye lyd.
Tårer uten lyd.
…….og mange tårer igjen……

Jeg vet ikke om dere noen gang har prøvd å sitte med øynene lukket i 40 minutter uten å sove?!  Bare det er jo spesielt i seg selv. Men med de stadig tilbakevendene tårene, med en skjelven kropp og med følelsen av å være så klart tilstede tilbake i fortiden…..det var så sterkt at jeg ikke har sjans til å beskrive det.

Altså, jeg har aldri, og da mener jeg aldri klart å meditere. Jeg har alltid vært den som ikke har klart å finne pusten nedi magen…..eller gjøre knipeøvelser for den saks skyld. Jeg tror ikke jeg er åpen for det. I går åpnet jeg opp med dobbeltdør, og den følelsen var altså bare så utrolig overveldende og merkelig at jeg fryser på ryggen fortsatt når jeg tenker på det.

Nå er jo ikke grunnen til at jeg velger å få hjelp, en vond barndom med fornektelse av følelser. Tvert i mot. Jeg ser tilbake på en trygg og god barndom, med omsorg og kjærlighet. Likevel sitter det noe der som jeg ser mye klarere nå. Jeg har ikke vært god nok til å ta plass, eller å dele når det har vært vanskelig. Jeg ville ikke være til bry. Rommet mitt ble mitt skjold, og trening ble min flukt. Jeg var så sterk og selvstendig.
For sterk.
For selvstendig.

Hva jeg har opplevd i mitt første leveår, er det jo “ingen” som vet, men det vi vet er jo hvor viktig nettopp dette første leveåret er for senere utvikling av tanker, relasjoner og følelser. Nå forstår jeg bedre hvordan jeg kan oppleves på andre, og når jeg nå begynner å skjønne sammenhengen, vil det etterhvert også bli lettere for meg å være trygg på meg selv. Jeg vil stå sterkere i meg selv, og det vil bli lettere å legge bort vonde opplevelser og hendelser som tar alt for stor plass i livet mitt.

Så, for å få det bedre i nåtiden, må jeg altså våge å grave og røske litt i fortiden. Jeg må bli kjent med meg selv på nytt. På godt og vondt. For den vanlige mannen i gata, virker sikkert dette helt kokko. Men jeg lover, den vanlige mannen i gata har garantert med seg bagasje fra fortiden som kanskje skulle vært pakket ut, og ryddet bort. Jeg anbefaler relasjonsterapi på det varmeste.

IMG_9671

Kroppen fikk seg en real omgang med både sitroner, slag og tårer i går. Jeg segnet om så fort jeg var over dørstokken hjemme, og våknet ikke før fire og en halv time senere. Jeg kom aldri til meg selv igjen heller! Likevel, det var så verdt det. Jeg er klar for runde to!

IMG_6374

 

Sjelen er fortsatt litt vrengt.
……men jeg er positiv!

2-0 til meg!

JD